Alle innlegg av Aksel Sogstad

Visualisering av vårt fremtidige jeg

Innenfor hypnosebehandling er det en kjent sak at det er viktig å visualisere sitt fremtidige jeg oppnå det vi ønsker. Jeg fokuserer alltid på dette med mine klienter. En artikkel i BBC tar for seg dette temaet basert på en forskningsstudie og anbefaler at vi ser oss selv både i første person (som om vi selv opplever det) og i tredje person (som at vi ser oss selv oppleve det).

På mange måter må vi alltid velge mellom kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Ofte kan det synes lettere å velge umiddelbar tilfredsstillelse. Når vi derimot har en god forankring i vår opplevelse av vårt fremtidige jeg, blir det enklere å fokusere på våre langsiktige mål. Når vi har en følelsesmessig forståelse for det vi trenger å gjøre for å oppnå våre mål blir det lettere. For til syvende og sist er det følelsene vi handler på.

Kraften i å feile

Når vi ønsker å gjøre en endring, kan det være vi opplever tilbakefall. Hvis vi kan erkjenne dette og allikevel fortsette mot det vi ønsker har kommet et godt stykke på vei.

Når vi skal endre uønskede mønstre oppdager vi fort at de som regel er godt innarbeidet. Ofte er vi ikke selv klar over hvor mye. Det kan hende vi oppdager at endring kan være utfordrende. Det er på en måte logisk. Hvis det ikke var et problem, så hadde det jo ikke vært et problem.

Så tilbakefall kan skje, og det skjer. Det kan være at vi igjen spiser for mye eller tar den sigaretten vi ikke skulle ha tatt. Det er viktig å erkjenne at det er en viss mulighet for at vi kan trå feil og igjen begynne å handle på gamle mønstre. Jo før vi erkjenner dette, jo før har vi mulighet til å snu og gå tilbake til vår ønskede handlemåte.

Hvis vi er rede til å erkjenne vårt tilbakefall kan dette bane vei for en dypere forståelse av vårt problem og vårt ønske om endring. Det hjelper ofte ikke særlig å bli sinte på oss selv, det reduserer bare vår egen selvtillit. Isteden kan vi oppnå en dypere innsikt om hva den ønskede endringen vil kreve av oss selv. For de fleste innebærer det en evne til å fortsette mot det ønskede målet, med en økende forståelse for at vi ikke er ufeilbarlige.

På denne måten kan det å feile gi oss ny innsikt i vår egen menneskelighet – vårt ønske om et bedre liv for oss selv og andre, samtidig som vi også har rom til å feile.

 

Balansert kontroll av sultfølelsen

For å redusere vekten er det nødvendig å etablere en intellektuell og følelsesmessig forståelse av vår egen sult. Vi kan deretter bruker hypnose for å måle denne sulten. Og så må vi spise i henhold til dette. Vi kan også bli mer oppmerksomme på hva det er vi egentlig sulter etter.

For å få kontroll over vekten er det nødvendig å komme i kontakt med sultfølelsen. Det er mulig at vi syns vi allerede er det – at vi er sultne nesten hele tiden. Men det er ikke helt sikkert at vi faktisk er fysisk sultne.

For å forstå sult må vi først forstå hvordan vi opplever smerte. Vi kan oppleve smerteopplevelser i flere forskjellige områder i hjernen. Foruten de deler som registrerer kroppslige traumer, registrerer Anterior cingulate cortex lidelse og insula registrerer kroppslige behov for overlevelse.

Når vi inntar mat opplever vi et velbehag. De fleste av oss vet hva det betyr å spise på følelser, at vi forsøker og redusere opplevd lidelse ved å spise. Vi er ikke sultne, men vi spiser for å slippe å kjenne på ubehag. I ekstreme tilfeller kan det være vi føler at vi må spise for å overleve, selv om dette ikke er tilfellet. For å kontrollere dette må man da bruke ekstrem kontroll. Det kan ende med anoreksi. Jeg skal ikke snakke mer om anoreksi her, men det vil være nødvendig å etablere en balansert kontroll, hvor vi samtidig har en  følelsesmessig forståelse av hva det er å være sulten.

For å oppnå en balansert kontroll av sulten må vi først få et forhold til sultskalaen. Først må vi forstå den intellektuelt. Sultskalaen er en skala fra 1 til 10, hvor 10 er overspist og smertefullt mett og 1 er halvdød av sult. De færreste av oss har vært i begge ender av denne skalaen. Vi trenger å oppnå en intellektuell forståelse av at vi bør spise når vi er på 4 eller 5 og slutte å spise når vi er på 6 eller 7. Vi bør med andre ord ikke bli for sultne eller for mette, men forsøke å spise jevne måltider.

Når vi forstår dette er det nødvendig å etablere en følelsesmessig forståelse av sultskalaen. Til dette bruker vi hypnose. Når vi tillater oss å gå inn i hypnose opplever vi av avgrenset oppmerksomhet om det vi ønsker. I dette tilfellet trenger vi å måle hvor vi faktisk er på sultskalaen. Når vi regelmessig bruker selvhypnose for å måle hvor sultne vi faktisk er, vil vi gradvis bli bedre til å bestemme vår sult.

Det er heldigvis ganske lett å gjøre selvhypnose når vi allerede har opplevd hypnose et par ganger. Det vanskeligste er å slutte med det vi holder på med akkurat nå, sette oss ned, legge til side eventuelle problemer for akkurat nå, og så gå inn i hypnosetilstanden. Den enkleste måten å gå inn i hypnosetilstanden er å forestille seg å gå ned en trapp hvor vi blir mer og mer behagelig avslappet for hvert trinn. Når vi er nede kan vi for eksempel tenke oss at vi går inn i et rom for å lese av vår sult på viseren på et måleinstrument i vårt eget sinn. Deretter kan vi tenke på hva det er vi egentlig trenger. Mange kommer til at vi rett og slett trenger et glass vann.

Hvis vi vil kan vi benytte anledningen til å forestille  oss et bilde på hva det er vi egentlig sulter etter, som et bilde på den sulten som ikke faktisk var sult.

Til slutt må vi huske at det ikke er nok å bare vite hvor sultne vi er og hva vi har behov for. Når vi går ut av selvhypnose må vi være villige til å gjøre det vi nå vet det er vi egentlig ønsker og trenger. Vi må stole på den innsikten vi har opparbeidet og handle deretter.

Å gi egoet pause med gestaltdialog i hypnose

Vi kjenner alle frustrasjonen som kan oppstå ved å forsøke å balansere kortsiktige og langsiktige behov på et eller annet område. Ved å gjøre gestaltdialog i hypnose kan vi skape en større helhetsforståelse ved å la disse behovene spille seg ut mot hverandre som et interessant, indre rollespill. Samtidig får vi en pause fra frustrasjonen.

Gestalt dialog er å spille ut forskjellige ønsker mot hverandre. Som regel gjøres dette mellom en forelderrolle og en barnerolle. Forelderrollen er den delen av oss som tenker langsiktig og vet hva vi burde gjøre, barnerollen er den delen av oss som har lyst til både det ene og det andre akkurat nå. Freud brukte begrepene «super-ego» og «id» for henholdsvis forelderrollen og barnerollen.

Egoet er den delen av oss som  opplever frustrasjonen med å forhandle mellom forelderrollen og barnerollen. Som regel ender det med å sette oss gode forsetter, som så blir brutt. For å sitere Fritz Perls, «The underdog always wins», mao. barnet klarer som regel å mase seg til hva det skulle være.

Formålet med gestaltdialog er å skape en større helhet (gestalt) ved å la dialogen mellom barnet og forelder spille seg ut i en terapeutisk ramme. Dette vil kunne klarlegge barnets egentlig umiddelbare behov og forelderens egentlig langsiktige mål. Istedenfor at egoet forsøker å tilfredsstille dem begge, er målet å skape en større opplevd helhetsforståelse, som vil gi et grunnlag for bedre beslutninger på kort og lang sikt.

Gestaltdialog kan med fordel gjøres i hypnose, nettopp fordi hypnosetilstanden legger til rette for en avgrenset oppmerksomhet som vil gagne et slikt rollespill. Dessuten opplever vi i hypnosetilstanden mindre automatiske tanker, dvs. at vi ikke er så fanget av våre vanlige automatiske tankemønstre.

Ved å gjøre gestaltdialog i hypnose kan egoet oppleve seg selv som tilskuer, istedenfor å løpe fram og tilbake for å forhandle mellom partene. Når egoet får denne roen er det lettere å skape et korrekt overblikk over situasjonen og foreta valg som vil fungere bedre for å oss på kort og lang sikt. Samtidig får egoet en velfortjent pause på benken hvor det kan tilegne seg visdom om indre prosesser, uten at det bør volde så mye smerte og anstrengelse.

Get Out (and get hypnosis right)

Litt artig hver gang hypnose dukker opp på lerretet, men som vanlig blir det en del forvrengning.

Jeg var nylig å så på «Get Out» på kino. Den handler om en svart amerikaner med en hvit kjæreste. De drar hjem til hennes foreldre. Der opplever han snart en uhyggelig stemning som utvikler seg. Det som var nytt var at hovedpersonen, «The Good Guy», og hans «Best Man» var svart. De hvite var sykelige eller onde. Ellers var vel ikke plottet så veldig originalt, egentlig, men en bra film, mye båret av skuespillerprestasjonen til Daniel Kaluuya.

Filmen presenterte hypnose. Det er jo alltid artig når filmer gjør det, for film er jo i seg selv et godt eksempel på en hypnotisk opplevelse. Ulempen er bare at det ofte blir feil fordi man ønsker å lage dramatisk underholding. I dette tilfellet ønsket man å skape en forestilling om at man viljeløst kan bli dratt ned i en «sunken state», som det ble sagt, en slags indre tilstand uten annen kontakt med omverdenen enn et lite vindu. Sannheten er at det kreves øvelse og vilje til å oppleve en slik dyp, indre tilstand. I virkeligheten er en slik tilstand er på ingen måte ubehagelig, den er rolig, avslappet og helhetlig. Filmen presenterte også røykeslutt med hypnose hvor man anvendte aversjonsterapi. Ren aversjonsterapi, dvs. skremselspropaganda, er nå en utdatert behandlingsform som har en begrenset varighet. Også når det gjelder å bli røykfri er man avhengig av at pasienten virkelig ønsker det. For å bli røykfri må man klargjøre sine indre motiver og beslutte seg om å holde fast ved disse fra nå av og framover.

I hele menneskehetens historie har det aldri vært noen som har blitt tvunget inn i eller ikke har kommet ut av hypnose. Allikevel er det klart at hypnose er en tilstand av fokusert oppmerksomhet hvor vi også er mer åpne for forslag. For å etablere denne tilstanden må man ha tillit.

Når man først er i hypnose er det heller ikke slik at noen har kontroll over oss. Tvert i mot blir vi, når vi er hypnotisert, meget oppmerksom på intensjonen til den som hypnotiserer. Kanskje nettopp fordi vi blir mer åpen for signaler. Den generelle oppfatningen er at man ikke kan tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil.

Når det er sagt, så har vi på den annen side i dag mange eksempler på mennesker som rekrutterer folk til å gjøre ekstreme handlinger. Disse handlingen rettferdiggjøres ved å etablere en ny virkelighetsoppfatning gjennom påvirkning over tid. Det kommer som regel fram at mennesker som har blitt overtalt til å utføre slike handlinger har vært ustabile i utgangspunktet.

 

Trylledrikker, trylleformularer og leking med ilden

For å oppnå en følelse av lykke eller fravær av lidelse tyr vi gjerne til trylledrikk, trylleformularer eller leker med ilden. Det kan være greit å tenke igjennom fordelene og ulempene ved disse.

Medisin gitt meg for å behandle dårlig mage på reise i Tibet

Trylledrikker kan for eksempel være rusmidler, som sigaretter, alkohol og narkotika, mat, som kaker og søtsaker, antidepressiva, smertestillende eller andre medisiner for en eller annen sykdom eller et symptom. Fordelen med trylledrikker er at de fungerer uten nærmere anstrengelser fra vår side. Ulempen med dem er at de ofte har bivirkninger og effekten av dem reduseres over tid, slik at man kan utvikle avhengigheter.

Trylleformularer er meditasjon, selvhypnose, kontemplativ praksis, yoga, religion eller andre former for selvutvikling, innsikt og læring for å løse spesielle problemer eller generelle eksistensielle utfordring. Fordelen med trylleformularer er at de har få eller ingen bivirkninger, og siden de er basert på læring, fungerer de gjerne bedre med tiden. Ulempen med trylleformularer er at de krever innsats og tålmodighet.

Lek med ild er risikoatferd, som kan være alle typer handlinger som fører til at overlevelsesmekanismen trer inn og gir et økt adrenalinnivå og en intens følelse av å leve her og nå. Dette kan for eksempel være risikosport, som for eksempel fjellklatring, motorsport og fallskjermhopping, gambling eller å ta sjanser på andre måter. La oss ta risikosport som eksempel. Fordelen med risikosport er at det krever at en utvikler ferdigheter og ofte finner vennskap med mennesker som har samme interesser. Ulempen med risikosport er at den utføres helt på grensen, som stadig må flyttes for å oppnå den samme virkningen. Før eller senere går det gjerne galt, og da må man bare håpe på at det ikke går for galt.

Akkurat hvilken løsninger vi foretrekker er nok mye opp til de tendenser vi har i oss. Enkelte som tidligere har opplevd store farer, vil for eksempel kanskje ikke ønske å ta særlig stor risiko. Noen som har sett eller opplevd konsekvenser av rusmisbruk eller andre avhengigheter vil kanskje være forsiktige med trylledrikk. Noen som har hatt negative opplevelser med åndelige aktiviteter vil kanskje ta det litt rolig med dette.

Det kan være at vi kan utøve risikosport på en tryggere måte hvis vi unnlater å la følelsene styre oss i samme grad. Det går også an å la ytre rammer sette grenser for hvor ille det kan gå. Hvis vi unngår å hele tiden søke lykkerus eller flytopplevelser, og isteden fokuserer på å utføre risikosporten på en mest mulig rasjonell måte, vil vi øke sikkerheten, samtidig som vi også øker sannsynligheten for å oppnå den lykkerus vi søker. For lykken kommer jo som kjent ikke når vi griper etter den, den kommer bare av seg selv, uanmeldt, kanskje ikke engang knyttet til ekstreme situasjoner i det hele tatt. På samme måte kan det selvfølgelig være en god ide å ty til virkningsfulle trylledrikker når det er behov for det, samtidig som vi også bør gjøre det vi kan for å bedre vår situasjonen med andre virkemidler gjennom egen innsats.

Men uansett hva vi velger å gjøre, så vil det være en fordel å tenke igjennom om det vi egentlig gjør er å ty til trylledrikk, trylleformularer eller leker med ilden. Da kan vi ta våre forholdsregler, slik at vi kan oppnå best mulig resultat med minst mulig ulemper.

 

Masser av is på 17. mai

Et par små historier om is på 17. mai og om overvekt.

Når jeg kommer på artige ting med min far ønsker jeg å dele det. Dette er en historie jeg kom på i dag tidlig. En sønn av en bekjent av min far gledet seg veldig til 17. mai, for da skulle han spise så mye is han kunne. Men da dagen kom viste det seg at den lille gutten bare orket en eneste is. Min far lo godt av denne historien. For ikke å glemme min mor. Da hun og søsteren var ca. 4-5 år gamle fikk de fem kroner hver på 17. mai. Da spiste de is og pølse annen hver gang så lenge pengene rakk.

Kanskje likte han den nettopp fordi han selv utviklet en sult som gjorde at han ble veldig tykk. Dette økte ryggproblemene hans, som ble veldig alvorlig etter hvert. Jeg tror årsaken til overspisingen var at han forsøkte å fortrenge vanskelige og ubehagelige følelser.

Jeg har noen bekjente som er overvektige. Det er en utfordring å være overvektig. På de fleste sammenkomster er det tilgjengelig usunn mat. Mange kommer med gode råd. Det er vanskelig å lytte på rådene. Sultfølelsens indre stemme er sterkere. Dessuten har man sagt de samme rådene til seg selv utallige ganger. Det er deprimerende å se seg selv i speilet. Det er vanskelig å trene. Sulten og suget er konstant. Noen tar operasjon. Det kan fungere, men kan også gi komplikasjoner. Dessuten er det er form for fallitt. Hvordan kan vi ignorere sultfølelsens stadige mas?

Det ser ut til at de som greier dette gjør det kosthold og trening til sin første prioritet, foran alt annet. Da går det, men det er klart at det koster å sette andre ting til side. Det man ofte glemmer er at når vekten har blitt redusert til et normalnivå, så blir sultfølelsen også normal.

Superbikevisualisering alá Haaland

Selv om det ikke er så vanlig å bruke coaching og hypnoterapeutiske metoder i roadracing, så er det ganske utbredt å bruke visualisering og oppmerksomhetstrening.

Det er faktisk vanlig å bruke hypnoterapeutiske metoder innenfor de fleste idretter for å skape motivasjon, treningsglede og vinnerhode, selv om man kanskje ikke akkurat kaller det hypnose eller hypnoterapi. Bortsett fra i roadracing dvs. banekjøring med motorsykkel. Nettopp fordi dette er så farlig og går så på grensen av fysiske lover, med alvorlige konsekvenser hvis disse brytes, er man svært forsiktig med å forskyve den delikate balansen som holder fører og sykkel på banen. Men det skal sies at det virker for meg som om mange roadracere ikke er så veldig redde for å kjøre ut akkurat. Det er heller ikke særlig vanlig med trenere i vanlig forstand, tenk for eksempel fotball eller ski, selv om coaching forekommer. Så, selv om roadraceren som regel har et team rundt seg som hjelper til på mange forskjellige måter, er han eller hun mer eller mindre overlatt til seg selv når det gjelder utøvelse av selve kjøringen.

Allikevel har utøvere av sporten tatt i bruk visualiseringsmetoder for å øke prestasjoner. Det viktigste for en roadracer virker å være å kjenne banen gjennom oppmerksomhetstrening. Banen består i hovedsak av en stripe av asfalt, som svinger seg i forskjellige former og skal utnyttes maksimalt for høyest mulig hastighet. For å få til dette noterer roadraceren seg forskjellige punkter på banen. Dette er for eksempel bremsepunkter inn mot sving, dvs. hvor han begynner og slutter å bremse,  siktepunkt mot svingkant (apex) og siktepunkter ut av sving. Disse punktene kan være i asfalten, men gjerne også i landskapet rundt, spesielt siktepunkter ut av sving, noe som hjelper føreren å løfte blikket. Når en løfter blikket får en bedre oversikt og kontroll over fart og posisjon.

Jeg var akkurat på et foredrag med Norvald Haaland, norgesmester i superbike 2015, som forklarte sin visualiseringsmetode som følger. Først har han lært seg banen og alle punktene. Deretter tar han tiden mens han visualiserer seg rundt banen. I de første rundene blir tiden helt feil, men etterhvert greier han å visualisere i riktig hastighet. Deretter visualiserer han seg selv kjørende rundt på banen, mens han på en måte ser seg selv fra utsiden.

Roadracere har funnet ut at disse øvelsene hjelper til med å automatisere kunnskap de kan bruke for å kjøre maksimalt. Slike teknikker kan sikkert også brukes i andre idretter for å bevisstgjøre en selv i forskjellige faser av en konkurranse.

Foredraget jeg nevnte ble holdt på et debutantkurs dvs. et kurs for å begynne med roadracing. På tross av mye nyttig informasjon gikk det litt over styr for meg. Jeg skulle plutselig ta igjen for mange på langsiden og glemte de nevnte bremsepunktene som forsvant bak meg over skulderen. Det endte i panikkbremsing inn i sving, forhjulsslipp og en tur på sykehuset. Det var litt artig med det profesjonelle traumeteamet i full vigør. Heldigvis var jeg heldig for å si det sånn. Så nå er også jeg en ekte roadracer. Det blir ikke så mye kjøring på en stund, men jeg kan jo alltids visualisere.. og skru sykkel!

Hypnose: metode eller sinnstilstand?

Selv om det har vært en viss uenighet opp igjennom om hypnose bør defineres som en metode eller en bevissthetstilstand, så er det bedre å forstå disse tingene som to sider av samme sak. Jeg gir noen synspunkter på fordeler og ulemper med de to måtene å forstå hypnose på. Dette gir en mer helhetlig og rasjonell forståelse. 

For alle ting som innebærer en oppnåelse av noe slag går det an å beskrive det ved enten å beskrive resultatet eller metoden man bruker for å oppnå det. Slik er det også med hypnose. Derfor har hypnose blitt beskrevet både som en metode og en endret bevissthetstilstand. Det er fordeler og ulemper med begge deler. Selv om enkelte gjerne har favorisert den ene eller andre måten å definere hypnose, er mitt poeng her at dette er en generell problemstilling og det det beste er å se på de to måtene å definere hypnose på som to sider av samme sak. Hypnose er altså både en metode og en endret bevissthetstilstand.

Fordelen med å beskrive hypnose som en metode er først og fremst at det da gis en praktisk beskrivelse relatert til den aktuelle problemstilling. Dette kan for eksempel være en beskrivelse av Elman-induksjonen eller hvordan hypnose kan påvirke deler av sentralnervesystemet i smertebehandling.

En ulempe med å kun beskrive hypnose som en metode er at det kan være vanskelig å vite om man opplever hypnose eller ikke. La oss for eksempel si at vi utfører Elman-induksjonen. Det er på ingen måte sikkert at vi kan være sikre på å oppleve hypnose hvis vi ikke vet hva hypnose skal være.

En annen ulempe er at man faktisk kan hypnotisere noen uten selv å ha opplevd hypnose. Dette behøver ikke å være feil i seg selv, men det virker å føre til at enkelt danner ideer om at hypnose er noe unaturlig, noe som igjen kan inspirere til alternative metafysiske forståelser. Ikke noe feil i å skape metafysiske forståelser heller selvfølgelig, men det er bare det at det er så mange måter å gjøre det på, slik at man kan utvikle en viss særhet. Ernest Hilgard ble berømt for sitt arbeid med smertebehandling ved hjelp av hypnose i 1950-årene. Han utviklet en forståelse om at vi under hypnose har en «gjemt observatør». Denne ideen utviklet han videre til å være at alle har en gjemt personlighet, en slags beskyttende engel. Jeg mener dette skjedde fordi han unnlot å studere hypnosetilstanden ved å hypnotisere seg selv eller la andre gjøre det. Han studerte bare hypnose ved å observere andre.

En fordel med å beskrive resultatet er at vi kan lettere bestemme om vi faktisk opplever hypnose. Man kan for eksempel beskrive hypnose som en avslappet og fokusert sinnstilstand, hvor vi finner det lett å fokusere på de tingene vi ønsker, samtidig som vi opplever en kroppslig ro. Mange opplever en tyngde i kroppen, varmefølelse og at svelgerefleksen blir mer aktiv.

En ulempe med å beskrive resultatet av hypnose er at man forsøker å formidle en beskrivelse av noe til noen som ikke har opplevd dette. Det er som å beskrive smaken av sjokolade til noen som aldri har smakt sjokolade. Selv om det går an å beskrive sjokolade som søtt, godt, litt bittert og så videre, så er det selvfølgelig umulig å gi en korrekt beskrivelse uten å faktisk ta en bit.

 

Kunsten å nå målet ved å gå i feil retning

Det kan være letter å initiere endring ved å begynne å gå i feil retning, tilsynelatende vekk fra målet. Dette kan gi oss et større perspektiv og starte en dynamikk som vil hjelpe oss til å oppnå det vi ønsker.

Hvis vi setter oss et mål og hele tiden forestiller oss at det er der framme, om det være seg noe vi ønsker eller ikke ønsker, så er det en fare for at vi aldri vil nå måler. For hvis vi fikserer på målet, vil vi gjerne også fikserer på vår egen situasjon. Det kan bli vanskelig å få til noen form for bevegelse når situasjonen er fastlåst.

For å begynne en endring kan det isteden være en god ide å begynne endringen ved å bevege oss vekk fra målet. Når vi først opplever å kunne endre oss den ene veien, er det som om vi også forstår at vi kan endre oss den andre veien. Vi begynner på en måte vår endring med å gå i feil retning, for deretter å rette oss inn og nå målet.

Milton H. Erickson, berømt psykiater og hypnoterapeut, benyttet ofte dette prinsippet for å skape endring, for eksempel ved å be pasienten om å tenke seg at smerteopplevelsen ble sterkere. Hvis pasienten kunne skape en mer smertefull opplevelse, så ble det også enklere å skape en mindre smertefull opplevelse. Prinsippet er at når vi kan tenke oss at noe blir verre, så kan vi også tenke oss at det blir bedre.

Viktor E. Frankl, nevrolog og psykiater, som overlevde holocaust, etablerte det som kalles logoterapi. Et sentralt element i dette var «paradoksal intensjon». Dette prinsippet ble brukt for å løse opp den negative vekselvirkningen som skapes ved å fokusere på fobien og utvikle symptomet, som igjen forsterker fobien og så videre. Dette prinsippet er det sammen som å begynne i feil ende.

Når vi tillater oss å begynne i feil retning bruker vi vår evne til å se ting i et større perspektiv. Dette vil gi oss et større rom for å finne løsninger på våre utfordringer. Dette prinsippet kan vi bruke på mange områder, ikke bare fobier og smerteopplevelser. Det eneste vi behøver å gjøre er å tenke motsatt og initiere en handling som tilsynelatende tar oss vekk fra målet. Når vi ikke lenger er så fastlåste og fikserte blir det faktisk lettere å utføre det vi ønsker.

Denne teknikken er selvfølgelig ikke ment å brukes som er argument for å forverre vår situasjon på noen som helst måte. Det er selvfølgelig nødvendig å være i kontakt med en dypere, indre intensjon om å få det best mulig. Ikke at det bør være noe problem, vi vil selvfølgelig alltid streve etter å få det bedre for oss selv og de vi er glad i.