Kategoriarkiv: Hypnoterapi

Bryte uønskede mønstre

Våre problemer og strategier for å løse dem henger sammen. Hvis vi begynner å gå fram og tilbake mellom disse kan vi oppleve å havne i en ond sirkel. Det kan det være mer hensiktsmessig å fokusere på nye løsninger.

Uønskede mønstre er å gjenta ting vi egentlig ikke ønsker. Disse mønstrene består av et problem og kompenserende atferd. Problemet er noe vi oppfatter som negativt. Den kompenserende atferden er et forsøk på å veie opp for problemet.

En mann led av fordøyelsesbesvær. Når fordøyelsen fungerte opplevde han nervesmerter i armer og ben. For å bli kvitt smertene spiste han mat som laget forstoppelse. Dette førte til at smertene ble redusert, men også til ubehag som oppblåsthet. Etter en stund ble dette så ubehagelig at han spiste for å få igang fordøyelsen. Deretter oppstod nervesmertene. Det hadde blitt en ond sirkel.

For å bryte ut av en slik sirkel fokuserer vi som regel på problemet og forsøker å forsterke den kompenserende atferden. Det er selvfølgelig ikke noe galt i det – at vi forsøker å endre på ting vi oppfatter som negative i livet. Det er bare det at problemet og den kompenserende atferden ofte forsterker hverandre og skaper redusert livskvalitet.

Den kan isteden være hensiktsmessig å heller fokusere på den kompenserende atferden og forsøke å endre denne. Når vi åpner oss opp for å finne nye løsninger øker vi samtidige våre sjanser til å håndtere problemet mer hensiktsmessig.

Hvis vi bestemmer oss for å prøve nye løsninger må vi være villige til å forsøke ting vi ikke har erfaring med fra før. Det er ikke alltid vi vet hvordan problemet vil bli løst på en bedre måte. Hvis vi klarer å etablere en positiv søken hvor vi etablerer ny erfaring vil vi ofte oppdage at problemet svinner hen og mister sin kraft. Den onde sirkelen har blitt brutt.

Erfaringer fra Unityfestivalen

Det er interessant og givende å veilede en rekke mennesker i rask rekkefølge. Da kan det være godt med en healende klem.

Jeg har akkurat vært til stede på Unity-festivalen. Det er en messe for alternativ behandling, hvor folk får anledning til å prøve forskjellige behandlingsformer.

Søndag, mellom kl. 11 og 16 kom de ca. 10 stykker som ønsket å få informasjon om, eller forsøke hypnoterapi. Selv om jeg godt visste fra før at mennesker har forskjellige personligheter, er i forskjellige situasjoner og har forskjellige mål, så blir dette veldig tydelig når man møter en rekke personer for behandling i rask rekkefølge.

Jeg er først og fremst takknemlig for at folk velger å være så åpne med meg og gi av seg selv. Det er inspirerende å møte mennesker som ønsker å gjøre positive ting.

Det er jo også litt artig å kunne veilede noen som før hadde forsøkt hypnoterapi uten å «komme ned», som det ble sagt. Det bygger opp under yrkesstoltheten.

Men det er ikke å nekte for at det også er slitsomt. Enkelte som kom innom bar på tyngre bører enn andre. Noen ganger kan man ikke si så mye, bare være til stede og lytte. Kanskje stille noen spørsmål.

På slutten kom det inn en annen behandler. Hun jobber som healer. Hun forklarte om healing. Jeg forklarte om hypnoterapi og pekte ut noen likhetspunkter. Da hun gikk gav hun meg en healende klem. Det var godt.

Visualisering av vårt fremtidige jeg

Innenfor hypnosebehandling er det en kjent sak at det er viktig å visualisere sitt fremtidige jeg oppnå det vi ønsker. Jeg fokuserer alltid på dette med mine klienter. En artikkel i BBC tar for seg dette temaet basert på en forskningsstudie og anbefaler at vi ser oss selv både i første person (som om vi selv opplever det) og i tredje person (som at vi ser oss selv oppleve det).

På mange måter må vi alltid velge mellom kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Ofte kan det synes lettere å velge umiddelbar tilfredsstillelse. Når vi derimot har en god forankring i vår opplevelse av vårt fremtidige jeg, blir det enklere å fokusere på våre langsiktige mål. Når vi har en følelsesmessig forståelse for det vi trenger å gjøre for å oppnå våre mål blir det lettere. For til syvende og sist er det følelsene vi handler på.

Kraften i å feile

Når vi ønsker å gjøre en endring, kan det være vi opplever tilbakefall. Hvis vi kan erkjenne dette og allikevel fortsette mot det vi ønsker har kommet et godt stykke på vei.

Når vi skal endre uønskede mønstre oppdager vi fort at de som regel er godt innarbeidet. Ofte er vi ikke selv klar over hvor mye. Det kan hende vi oppdager at endring kan være utfordrende. Det er på en måte logisk. Hvis det ikke var et problem, så hadde det jo ikke vært et problem.

Så tilbakefall kan skje, og det skjer. Det kan være at vi igjen spiser for mye eller tar den sigaretten vi ikke skulle ha tatt. Det er viktig å erkjenne at det er en viss mulighet for at vi kan trå feil og igjen begynne å handle på gamle mønstre. Jo før vi erkjenner dette, jo før har vi mulighet til å snu og gå tilbake til vår ønskede handlemåte.

Hvis vi er rede til å erkjenne vårt tilbakefall kan dette bane vei for en dypere forståelse av vårt problem og vårt ønske om endring. Det hjelper ofte ikke særlig å bli sinte på oss selv, det reduserer bare vår egen selvtillit. Isteden kan vi oppnå en dypere innsikt om hva den ønskede endringen vil kreve av oss selv. For de fleste innebærer det en evne til å fortsette mot det ønskede målet, med en økende forståelse for at vi ikke er ufeilbarlige.

På denne måten kan det å feile gi oss ny innsikt i vår egen menneskelighet – vårt ønske om et bedre liv for oss selv og andre, samtidig som vi også har rom til å feile.

 

Kunsten å nå målet ved å gå i feil retning

Det kan være letter å initiere endring ved å begynne å gå i feil retning, tilsynelatende vekk fra målet. Dette kan gi oss et større perspektiv og starte en dynamikk som vil hjelpe oss til å oppnå det vi ønsker.

Hvis vi setter oss et mål og hele tiden forestiller oss at det er der framme, om det være seg noe vi ønsker eller ikke ønsker, så er det en fare for at vi aldri vil nå måler. For hvis vi fikserer på målet, vil vi gjerne også fikserer på vår egen situasjon. Det kan bli vanskelig å få til noen form for bevegelse når situasjonen er fastlåst.

For å begynne en endring kan det isteden være en god ide å begynne endringen ved å bevege oss vekk fra målet. Når vi først opplever å kunne endre oss den ene veien, er det som om vi også forstår at vi kan endre oss den andre veien. Vi begynner på en måte vår endring med å gå i feil retning, for deretter å rette oss inn og nå målet.

Milton H. Erickson, berømt psykiater og hypnoterapeut, benyttet ofte dette prinsippet for å skape endring, for eksempel ved å be pasienten om å tenke seg at smerteopplevelsen ble sterkere. Hvis pasienten kunne skape en mer smertefull opplevelse, så ble det også enklere å skape en mindre smertefull opplevelse. Prinsippet er at når vi kan tenke oss at noe blir verre, så kan vi også tenke oss at det blir bedre.

Viktor E. Frankl, nevrolog og psykiater, som overlevde holocaust, etablerte det som kalles logoterapi. Et sentralt element i dette var «paradoksal intensjon». Dette prinsippet ble brukt for å løse opp den negative vekselvirkningen som skapes ved å fokusere på fobien og utvikle symptomet, som igjen forsterker fobien og så videre. Dette prinsippet er det sammen som å begynne i feil ende.

Når vi tillater oss å begynne i feil retning bruker vi vår evne til å se ting i et større perspektiv. Dette vil gi oss et større rom for å finne løsninger på våre utfordringer. Dette prinsippet kan vi bruke på mange områder, ikke bare fobier og smerteopplevelser. Det eneste vi behøver å gjøre er å tenke motsatt og initiere en handling som tilsynelatende tar oss vekk fra målet. Når vi ikke lenger er så fastlåste og fikserte blir det faktisk lettere å utføre det vi ønsker.

Denne teknikken er selvfølgelig ikke ment å brukes som er argument for å forverre vår situasjon på noen som helst måte. Det er selvfølgelig nødvendig å være i kontakt med en dypere, indre intensjon om å få det best mulig. Ikke at det bør være noe problem, vi vil selvfølgelig alltid streve etter å få det bedre for oss selv og de vi er glad i.

Når ytterligere fakta blir en hindring for å handle

Det er en god ide å basere våre valg på fakta som fremkommer i forskningsstudier. Dette kan gi oss en objektiv forståelse av hvor godt en løsning virker. Allikevel kan dette også bli en hemsko for enkelte av oss. Da må vi slutte med faktainnsamlingen og gå til handling. 

Noen ganger er det klart for oss at vi går i et negativt mønster som gir negative utslag. Dette kan for eksempel være at vi spiser for mye, trener for lite eller lider under konsekvensene av en eller annen form for avhengighet.

For å kunne gjøre noe med tingene er det nødvendig å erkjenne hvordan ting er. Det krever at vi oppnår en forståelse av vår egen situasjon. Det er selvfølgelig fornuftig å samle inn fakta i form av forskning. Men når vi har samlet inn nok fakta må vi gå til handling. Det er mange som ikke får til dette. Dette er gjerne mennesker med en høy intellektuell kapasitet og gode evne for læring. De fastner på en måte med å samle inn informasjon og fakta og kommer seg ikke ut i handling. Det er som om de bygger opp en festning av fakta for å slippe smerten av å handle til det beste for seg selv. Det kan virke som om faktainnsamlingen fungerer som en mur mot andre menneskers velmente råd. Faktamuren fungere også for å slippe på indre skam.

Så hva skal vi gjøre? Vi er nødt til å erkjenne at vi bruker masse tid på å samle inn fakta, som sikkert kan være korrekte, men allikevel er unødvendige, istedenfor å sette løsninger ut i livet. Vi må rett og slett innse at flere fakta ikke vil hjelpe oss i vår situasjon. Det eneste vi trenger er én løsning – én løsning som vil fungere for oss. Og så må vi gå for denne løsningen. Det er ikke noen annen måte å gjøre det på. Vi må rett og slett slutte å samle inn en masse informasjon som vi gjør til vår egen og som bygger opp faktamuren rundt vårt eget ego, og heller begynne å lytte til hva andre mennesker har å si om hva som faktisk fungerer.

Oss verdensmestere imellom og grunnlaget for hypnose

Jeg tillater meg å tulle litt her, før jeg kommer til poenget med å si at hypnose en en prosess som oppstår mellom mennesker basert på villighet, trygghet og fascinasjon. Dette vil kunne oppstå i forskjellig grad og på forskjellige måter mellom forskjellige mennesker.

Hvis du søker etter «The World’s Greatest Hypnotist» så kommer det opp mange navn. Jeg forsøkte selv, men dessverre kom ikke mitt eget navn opp. Jeg kan derimot forsikre, og nå tuller jeg ikke, at jeg mener at jeg kan tilby en ekspertise på hypnoterapi og hypnose og et ønske om å hjelpe på nivå med de beste. Så gi meg for øyeblikket rom til å si at jeg også kan være en av verdens beste hypnotisører.

Vi verdensmestere bør imidlertid huske på hva som danner grunnlag for å etablere hypnosetilstanden. For å bli veiledet inn i hypnosetilstanden må vi ha et ønske om å bli det. På et seminar med Dr. John Butler om avansert hypnose for noen år siden skulle vi praktisere på hverandre og jeg tenkte jeg at jeg skulle la en av deltagerne oppleve skjult hypnose dvs. at man tilsynelatende bare snakker vanlig, men faktisk leder personen inn i hypnose (jeg bruker ikke skjult hypnose til vanlig fordi jeg alltid gjør et poeng av å forklare alt jeg gjør. Bare les denne bloggen for å bli overbevist (eller overforklart)). Nåvel, det gikk ikke som jeg tenkte. Personen var på vei inn i hypnose, men motsatte seg det så plutselig. Jeg ble litt skuffet, men selvfølgelig måtte jeg akseptere at han ikke ville gå inn i hypnose på denne avanserte måten, selv om det var et kurs for avansert hypnose.

Når vi snakker om verdens beste hypnotisører så kan det godt være at Dr John Butler er en av disse. Hans kone Sharon Young er faktisk også meget dyktig. Jeg har brukt henne i flere år som diskusjonspartner for min behandling. Hun har vært verdifull nå som jeg etablerer et samarbeid med et sykehus om behandling av pasienter.

Men tilbake til grunnlaget for hypnose. Det er altså nødvendig å være villig. Videre må vi føle oss trygge. Vi føler oss trygge når vi vet at andre vil oss vel, når vi har tillit til at de har kompetanse og er komfortable med måten de veileder oss inn i hypnose. Personen på seminaret jeg nevnte over ble utrygg fordi han ikke forstod hva som skjedde. Han hadde rett og slett ikke nok kunnskap om hypnosetilstanden til å sette pris på å bli veiledet inn i hypnose på denne måten. Så hvordan vet vi at andre vil oss vel? Det kjenner vi som regel på magefølelsen. Eller vi kan lese om vedkommende og lytte til anbefalinger fra andre. Det kan noen ganger være vanskelig å bedømme kvalifikasjoner, men det kan være greit å se til formell utdannelse samtidig som personen virker trygg på det han holder på med. En dyktig hypnoterapeut er også oppriktig interessert i sin pasient.

Men trygghet er ikke nok. Vi må også bli fascinert. Hypnosetilstanden kan sies å oppstå som en komplementær sinntilstand av fantasifull forestilling og dissosiasjon som det skinner et fascinerende lys over. I behandlingssammenheng er det som regel egnet, og meget enkelt, å la seg bli fascinert av en dyp og god avslapning. Men hvis hypnotisøren skal vise oss noe vi blir fascinert av, selv om det er en enkel avslapning, så må hypnotisøren også på et eller annet nivå være fascinerende i seg selv. Han behøver heldigvis ikke å være verdens mest fascinerende person, men det må være noe ved han, for å si det sånn.

Så, da kan jeg omsider kommer til poenget med alt dette og si følgende. Hypnose er en prosess som skjer mellom mennesker. Det er nødvendig med villighet, trygghet og en viss fascinasjon. Dette vil oppstå i varierende grad mellom forskjellige mennesker. Dette poenget er egentlig ganske enkelt, men la meg gjenta det ved å omskrive Bob Marley’s You Can Fool Some People Sometime etc. og si at:

Ikke alle er villige med alle,
ikke alle er trygge på alle
og ikke alle er fascinert av alle.

Men noen (og kanskje ganske mange)
er trygge på noen (og kanskje litt fler hvis de tar en sjanse)
og lar seg  fascinere av hypnose.

 

 

Sette ord på og akseptere smerten

Når vi setter ord på smerten får vi samtidig en mulighet til å redusere den nok til å akseptere den.

Smerte kan beskrives som bankende, bitende, brennende, etsende, gjennomtrengende, gjentakende, gnagende, gripende, hamrende, het, huggende, isende, jagende, klemmende, klypende, kløende, knusende, krampende, kvalmende, lammende, lynende, nummende, plutselig, pressende, prikkende, pulserende, raspende, rivende, sitrende, skarp, skjærende, skytende, spenninger, spasmer, stikkende, sviende, trykkende, tung, utstrålende, vag, verkende og vridende.

Når vi setter ord på smerten kan vi lettere danne oss et bilde av den. Smerten kan ha form, farge og bevegelse. Den kan bestå av flere deler med forskjellige karakteristikker. Når vi oppfatter de forskjellige delene av smerten kan det bli lettere å leve med den. Vi kan for eksempel endre noen av de delene som ikke er så smertefulle til å bli enda mindre smertefulle. Gule ting med pigger kan bli oransje og litt buttere, svarte ting som trykker kan bli litt blåere og lettere, det som hogger kan bli litt roligere og det som brenner kan bli litt kjøligere. Noen ganger kan det være lettere å gjøre ting litt verre, før de så blir bedre. For kan det bli verre så kan det bli bedre.

Den smerten som er igjen vil oppleves på en annen måte enn den smerten som var der i utgangspunktet. For å akseptere denne smerten kan vi se på den og konsentrere oss om dens kjerne. Dette lille stedet i midten og gå dypt inn i den, mot det bittelille stedet som er selve kjernen av smerten. Og så, når vi er akkurat der, kan vi akseptere den, akkurat slik den er og bare slappe av og gå inn i heisen og synke dypere nedover i oss selv og legge alle kroppslige fornemmelsen bak oss mens vi bare synker dypere og dypere inn i selvhypnose og kjenner avslapningen bre seg over og inn i hele kroppen.

For hver gang vi gjør dette blir vi bedre i stand til å håndtere smerten. Forstå at dens funksjon er å gjøre oss oppmerksom på at noe er galt, men siden vi allerede har forstått det, så vi behøver ikke lenger å reagere når vi mottar informasjonen. Vi kan i stedet begynne å akseptere at den er der og akseptere den for det den er.

Komatilstanden – og hva så?

Komatilstanden er opp i gjennom tidene vært ansett som dramatisk og spesiell. Egentlig er den ikke det. Den er egentlig ikke spesielt nyttig for generell behandling.

Jeg bruker ordet «komatilstand» her fordi det ble brukt tidligere som begrep og tillater meg å skape litt mer dramatikk enn vanlig.

Med komatilstanden i hypnose mener man en tilstand hvor man tilsynelatende er fullstendig avsondret fra verden. I tillegg blir man kataleptisk, ved at kroppsdeler forblir i den posisjonen de blir plassert i, også over lengre tid. Det hele kan virke svært mystisk, spesielt hvis man ikke selv har erfaring med meditasjon og selvhypnose. Det er ikke mystisk. Egentlig er det bare en ekstrem form for dissosiasjon.

Mediterende kan noen ganger oppleve denne tilstanden. Den ansees for å være lite funksjonell eller gunstig. Hvis noen opplever den, kan de overtales til å gå ut av den eller man kan bare la dem være der til de går ut av den selv. Det er en slags følelse av at man ikke behøver å bry seg med noen ting.

Jeg har selv opplevd komatilstanden tre ganger. Først to ganger da jeg var henholdsvis 12 og 18 år. Begge ganger som spontane løsninger for å komme meg bort fra en uønsket situasjon. Den første gangen ble jeg værende i den i flere timer fordi jeg følte jeg måtte oppretteholde illusjonen av å være bevisstløs / ha hukommelsestap. (Ja, jeg angrer på å ha skapt bekymring rundt meg på denne måten og har forsøkt å rette det opp). Den andre gangen en halvtime. Den tredje gangen skjedde da jeg var 38 år som en respons på en kontakt jeg oppnådde med en tibetansk munk. Den siste gangen var det som å bli en del av et lys som fylt meg og hele huset, både inni og utenfor samtidig som jeg ble immobil. Munken ville straks at jeg skulle gå ut av tilstanden og «sette meg der borte», så jeg gikk ut av den og gjorde det. Jeg var egentlig litt irritert fordi han absolutt ville det, fordi det var så behagelig å oppleve det. Nåvel, jeg kan vel forstå det.

James Esdail utførte på midten av 1800-tallet et stort antall operasjoner på personer som var i komatilstanden. Uten å ha noen form for anestesi grep hans stakkars pasienter i desperasjon etter denne tilstanden som han greide å plassere dem i, uten kanskje å forstå akkurat hva han gjorde. Det hele var ganske uforståelig fram til 1950 hvor Dave Elman eksperimenterte med komatilstanden mens han underviste hypnose for helsepersonell. Han fant ut at årsaken til at folk ofte ikke kommer direkte ut av komatilstanden når de blir bedt om det er at de rett og slett har det så behagelig at de ønsker å være der, avsondret fra verden. Han utviklet en enkel teknikk hvor han visket i øret til vedkommende at hvis de ikke kom ut av tilstanden, så ville de ikke kunne komme tilbake til den, og da kom de ut. Han fikk dem også til å rapportere at de faktisk fikk med seg alt som ble sagt rundt dem mens de var i en slik tilstand.

Det kan kanskje være at man kan observere komatilstanden i dyr også. Kanskje musen som vet at den ikke kan unnslippe og fryser foran slangen går inn i en lignende tilstand?

I vanlig behandlingssammenheng brukes komatilstanden sjelden. Som regel er den ikke spesielt nyttig. For hva lærer man ved å trekke seg fullstendig tilbake fra verden og kun leve i sine egne tanker annet enn å få en pause? Den kan imidlertid være til stor nytte for mennesker som lider av store smerter. Jeg behandlet for eksempel en pasient som hadde lidd av kroniske smerter i flere år, nevropati, smerter som følge av brudd på hofteben og haleben med komplikasjoner, samt fordøyelsessmerter. Da hun kom anga hun at hun hadde smerte på 8-9 på en skala fra 0 til 10. Da vi var ferdig anga hun en smerte på 2. Den er selvfølgelig også til stor nytte hvis man skulle ønske å gjøre operasjoner uten vanlig anestesi slik som James Esdail. Du kan her se en video av Dr. John Butler, som jeg lærte hypnoterapi av, gå inn i komatilstanden mens de opererer han for brokk. Jeg viste den for en lege for en stund siden og han ble meget imponert.

 

 

Én enkelt sesjon – hva kan gjøres?

Hvis vi kan bli bevisst årsaken til vårt problem,  våre egne resurser, etablere realistiske mål og samtidig klarer å forestille oss at vi har oppnådd det vi ønsker vil mye være gjort. Dette kan faktisk gjøres i én enkelt sesjon. 

Jeg har selv har erfart at  én time hypnoterapi i kvalifiserte hender kan ha en stor virkning. For å få en ide om hvor mye en enkelttime faktisk kan hjelpe deg til å redusere eller løse et problem så har jeg beskrevet en typisk måte jeg gjør dette på. Jeg kan selvfølgelig ikke her skrive ned absolutt alt jeg sier og gjør, det er selvfølgelig heller ikke nødvendig å alltid ha med alle detaljer, og dessuten er dette en dynamisk prosess som skap i samspillet mellom terapeut og pasient, men jeg håper allikevel at jeg ved å skrive dette ned kan formidle en forståelse som vil være til nytte for pasienter og andre terapeuter.

For å oppnå det vi ønsker må vi ha en indre tro på at vi kan lykkes. For å oppnå en slik tro er det nødvendig å bli bevisste våre egne ressurser og sette oss realistiske mål. Ikke mål som vi syns vi «burde» greie, men mål som vi føler er realistiske i vårt indre ut i fra vår egen forståelse av oss selv. For å få til dette brukes et opplegg som er basert på regresjon, gestaltdialog og partsterapi. Dette opplegget oppsummeres i følgende steg:

  1. Beskrivelse av problem og hypnose
  2. Hypnose
  3. Fordypning
  4. Fantasifull innlevelse
  5. Regresjon for klargjøring av realistiske mål og forløsning
  6. Partsterapi for å se seg selv lykkes.
  7. Avslutning

Disse stegene forklares nærmere i punktene under:

  1. Beskrivelse av problem og hypnose. Terapeuten spør først pasienten om å beskrive sitt problem. Terapeuten skriver ned det pasienten sier i sin journal og kan med fordel bruke pasientens egne ord for å oppklare eller spørre mer. Husk at det er pasienten som kjenner seg selv best. Når problemet er avklart kan terapeuten beskrive hva hypnose er, gjerne med en liten demonstrasjon av lett og tung arm. Det kan være en fordel å veksle litt mellom problembeskrivelse og beskrivelse av hypnose. Be også pasienten beskrive hvordan hun vil vite at hun har lykkes med å løse sitt problem.
  2. Hypnose. Deretter spør terapeuten om pasienten er klar for å gå inn i hypnose. Først forklares det hvordan dette skal gjøres. Det er passende å beskrive induksjonen og fordypningen og at vi etterpå vil snakke mer sammen (selv om jeg som regel ikke pleier å si at dette vil gjøres i regresjon). Jeg bruker som regel Elman-induksjonen som er basert på gradvis avslapning, testing for hypnose så vel som å gå ut og inn av hypnose et par ganger. Elman-induksjonen er gradvis, enkel og meget sikker. Dessuten tar den passe lang tid.
  3. Fordypning. Deretter gjøres det en fordypning. Jeg pleier ganske enkelt å be pasienten forestille seg en fin trapp med ti trinn som er akkurat passe for henne, med et gelender om hun vil, og så si at hun kan gå ned trappen mens jeg teller fra 10 og ned til 1 på hver utpust. Hvis pasienten har problemer med å gå tar vi heis. Samtidig forteller jeg at dette også kan være hennes inngangsport til selvhypnose, når hun senere skulle ønsker å gjøre dette. For hvert trinn gir jeg forslag om dypere avslapning og økt indre fokus. Når vi er på trinn fem stopper vi litt opp og jeg forteller at når vi kommer til trinn 1, så kommer jeg til å si at «Du er fullstendig avslappet, du føler deg vel i hele kroppen». Og så går vi ned resten av trinnene og jeg sier nettopp det.
  4. Fantasifull innlevelse. Etter å ha gått ned trappen ber jeg pasienten om å forestille seg en behagelig stol som er akkurat passe for henne, formen, fargen, teksturen og hvordan det ville være å sette seg godt til rette i stolen. Deretter ber jeg pasienten om å gjøre nettopp det og slappe enda mer av. Så sier jeg at mange liker å tenke på vakre steder de har vært eller har lyst til å dra og at dette godt kan være en fin strand og ber pasienten tenke seg å gå barbent på en slik strand og kjenne solen i ansiktet og på klærne. Deretter lager jeg en fortelling som aktiver sanseinntrykk gjennom øyne, øre, nese og hud, som å se den brune sanden og den blå himmelen, kjenne saltlukten og følelsen av sand mellom tærne og høre lyder, som måkeskrik, barn som leker i det fjerne og små bølger som slår innover sanden og gjør den helt glatt slik at man kan skrive på den. Hvordan ville det være å skrive en beskjed til seg selv i sanden? Deretter gå ned til vannet og kjenne at sanden blir gradvis våtere til hun er ute i vannet til anklene. Deretter se utover havet og se en seilbåt og tenke seg at vinder fyller seilet slik at seglbåten kan bruke elementene for å komme dit den skal. Det kan være dramatisk der ute på havet, men ikke her hvor hun står, selv om det faktisk er det samme havet som skvulper rundt hennes ankler også. Så går hun opp av vannet, kjenner at sanden blir gradvis varmere og setter seg ned på et strandhåndkle og kjenner at sanden former seg etter kroppen og så legger seg så  ned og slapper fullstendig av.
  5. Regresjon for klargjøring av realistiske mål og forløsning. Merk! Regresjon må gjøres forsvarlig med kunnskap og erfaring. Det er særdeles viktig å ikke dytte egne forklaringer eller løsninger på pasienten. Dette kan fungere på kort sikt, men vil raskt bli til hindringer. Målet med regresjonen er i hovedsak å oppnå forståelse for årsaken til problemet og finne et realistisk mål. Det er fint hvis det kan etableres en form for forløsning av den spenning som kommer fra oppfattelse av årsaken til forskjellen mellom ønsket og faktisk situasjon. Etter å ha slappet litt av gjør terapeuten pasienten oppmerksom på hvorfor hun kom i utgangspunktet og ber henne tenke på problemet og la følelsen rundt det bli sterkere (med en forsikring om at det ikke er farlig å kjenne på det, mens hun ligger trygt og slapper av) mens terapeuten teller fra 1 til 5. Deretter gjøres det regresjon med denne følelsen som utgangspunkt. Det er pasienten selv, vi kan si pasientens ubevisste sinn, som bestemmer hvor regresjonen går, styrt av følelsen. Terapeuten veileder pasienten til å bygge opp en situasjon med åpne spørsmål, som «Er det dag eller natt?, Er du ute eller inne? Er du alene eller sammen med noen?» Situasjonen brukes som et utgangspunkt for å gjøre gestaltdialog. Ofte tar denne form som en dialog mellom et «høyere selv», våre følelser og tanker om hvordan ting burde være, og et «lavere» selv, våre følelser og tanker om hva vi trenger her og nå. Det er viktig å ta hensyn til det «lavere selv», for som Fritz Perls sier, «The underdog always wins.» Når vi lager problemer for oss selv har vi en tendens til å assosiere oss med vårt «høyere selv» og bli sinte på vårt «lavere selv» som en årsak til problemet.
  6. Partsterapi for å se seg selv lykkes. De som har lettest for å lykkes er også de som har tro på at de kan gjøre det. Etter å ha brukt regresjon for å lage et fundament for endring er målet nettopp å se oss selv lykkes. Terapeuten ber pasienten om å se sitt framtidige jeg som har lykkes med den ønskede endringen basert på informasjon som ble gitt før. Se hvordan hennes framtidige jeg håndterer en situasjon som er relevant for problemet. Deretter forstille seg sitt framtidige jeg på toppen av den trappen og så tenke seg at hun går inn i sitt framtidige jeg og kjenner på hvordan det er å ha lykkes med det hun ønsket å oppnå. Deretter gå ned trappen som sist og minne henne igjen på at dette er veien ned i selvhypnose , men nå som sitt framtidige jeg. Når hun er nede ser hun sitt nåværende jeg sitte i stolen og går bort til henne for å fortelle henne hvordan hun nådde sitt mål og akkurat i det hun bøyer seg trer hun tilbake i sitt nåværende jeg og lytter på hva hennes framtidige jeg har å si. Når det er ferdig kan de omfavne hverandre og bli til ett, akkurat den hun er.
  7. Avslutning. For å avslutte er det hensiktsmessig å gå igjennom hypnosen ved å beskrive det som har skjedd på en overordnet måte, ved å si ting som «ditt ubevisste sinn kan gi deg tanker og ideer som bobler opp til overflaten slik at du kan få forståelse og motivasjon for gjøre det som er nødvendig slik at du vil lykkes med det du ønsker å oppnå» og så avskrive hypnosen ved å si ting som at «ting kan glemmes eller huskes til det beste for en selv og at tiden noen ganger virker å gå sakte og andre ganger går den fort». For å veilede pasienten tilbake til her og nå, ut av hypnose, begynner terapeuten å prate om hvordan det er å kjenne føttene mot gulvet i dette rommet, denne stolen og så videre. Som en enklere avslutning, heller enn å gå igjennom hypnosen og så avskrive den, kan man avslutte hypnosen ved å telle fra 1 til 5. Det er aldri noe problem å gå ut av hypnose. Til slutt er det hensiktsmessig å spørre pasienten om opplevelsen og etablere en vanlig dialog, gjerne også ut i fra det det ble pratet om i begynnelsen av timen. Jeg oppfordrer alltid pasienter til å gjøre selvhypnose regelmessig.