Kategoriarkiv: Hypnoterapi

Utviklingen av Transforming Therapy

Følgende er en oversettelse av Dr. John Butlers artikkel om historien til Transforming Therapy, publisert på American Council of Hypnotist Examiners, hvor John er president. 

Transforming Therapy er basert på arbeidet til berømte pionerer av terapiarbeid i 1950- og 60-årene, spesielt Fritz Perls og Carl Rogers. Deres arbeid, sammen med grunnleggende konsepter fra Rollo May og andre eksistensialistiske terapeuter, ble satt sammen med de kraftigste verktøyene fra klassisk hypnose, tradisjonell forståelse for mental helse og metoder til nytenkende hypnoterapeuter som Dave Elman. Gil Boyne studerte med, og i noen tilfeller arbeidet sammen med, viktige personer i terapibevegelsen i 50- og 60-årene, da terapi rev seg løs fra psykoanalysens tvangstrøye. I denne prosessen la han til nye konsepter og metoder og skapte sin egen tilnærming til hypnoterapi, konstruert for å bli så dyp, presis, langvarig og rask som mulig.

Gil Boyne delte Perls syn på at den mest effektive måten å oppnå fremgang og bevegelse hos en klient som er fastlåst i indre konflikt, er å bruke drama og dialog som metode, og disse teknikkene er sentrale i Transforming Therapy.

Transforming Therapy er, som Rogers veiledende metodikk, dypt klientsentrert, og Gil utviklet en kraftfull samling av protokoller for å sikre at det terapeutiske valget gjort i en terapisesjon ble tilpasset behovene til klientens ubevisste sinn. Gil var sterkt påvirket av metodene til Dave Elman, en mester i hypnose og kommunikasjon, og studerte arbeidet hans grundig. Gil fortsatte å utvikle hypnoterapeutisk kommunikasjon fra 60-årene og framover, en tid hvor klienter hadde tilgang på flere informasjonskilder og derfor hadde mer forståelse, stilte fler spørsmål og var mer kritiske. I dag har dette nådd et intenst nivå, hvor klienter har onlinetilgang på mange forskjellige teknikker for mental forandring og selvutvikling.

Gil utviklet en naturlig, men allikevel velvillig og autoritær stil, og bygget opp den terapeutiske samhandlingen gjennom en meget aktiv og mottakelig dialog før han begynte å gjøre intenst hypnotisk arbeid. Han var meget oppmerksom på nødvendigheten av å møte klientens tvil og spørsmål før han begynte å arbeide på dypere nivåer, slik at klienten kunne gå, både bevisst og ubevisst, inn i den dype felles opplevelsen som hypnosen danner. Han var meget erfaren i å indusere transe og legge merke til klientenes ubevisste bevegelser og tilbakemeldinger og tilpasset så sine terapeutiske valg til klientens reaksjoner. Han visste godt at tilliten mellom en effektiv hypnoterapeut og klientens ubevisste sinn skaper en usammenlignbar kraftfull og trygg terapeutisk tilstand, og dette maksimaliserer klientens evne til å bruke indre ressurser for å ta tak i ting og velge forandring. […]

I tillegg til et bredt spekter av avanserte hypnoterapeutiske teknikker, et høyt nivå av terapeutiske evner for interaktiv, klientsentrert dialog og et fokus på metoder for effektiv indre dialog, mente Gil Boyne at et virkelig helhetlig system for forandring måtte baseres på humanistiske verdier.

Gil var dypt overbevist om at det menneskelig indre jeget er grenseløst kreativt og selvskapende, og alle evner og kunnskap som han oppnådde gjennom et liv dedikert til terapeutisk arbeid ble viet til å lede sine klienter, og sine studenter, til å oppleve det han kalte den «vakre sannheten om dem selv.»

På tross av mange variasjoner og imitasjoner på markedet er Gil Boynes Transforming Therapy, utviklet av en enestående terapeut som dedikerte hele sitt voksne liv for dette, uovertruffen for sin dybde, effektivitet og menneskelighet.

Oversatt til norsk fra http://hypnotistexaminers.org/the-history-of-transforming-therapy/

Positiv tenkning er vel og bra, men går det en grense?

Det er interessant at Donald Trump har basert sin suksess på positiv tenkning. Selv om vi kanskje ikke ønsker å dra det så langt, så kan det absolutt være noe å lære av dette.

Det negative representerer farer og det kan være gode grunner til å være oppmerksom på dette. Dessverre har negativ tenkning lett for å feste seg. Vi vet alle at det er best å tenke positivt hvis vi ønsker å oppnå noe.

På 1800-tallet oppstod det en trend i USA for positiv tenkning inspirert av østlig filosofi og vestlig kunnskap om hypnose og sinnets påvirkningskraft. Ralph Waldo Emerson, Prentice Mulford og William Walker Atkinson er eksempler på dette. Dette passet sammen med det amerikanske idealet om «The Self Made Man». Teknikken består stort sett av positivt selvsnakk (affirmasjoner).

NRK forteller at Donald Trump tok til seg positiv tenkning fra Norman Vincent Peale, som var familiens prest, og at han har anvendt dette hele livet for å oppnå alt det han har oppnådd.

Før eller siden støter vi imidlertid på problemet med «de andre», som kanskje ikke virker å være like entusiastiske som oss selv for det vi ønsker å oppnå. Spørmålet er om det er en grense for hvor mye vi kan opphøye oss selv til å være den eneste som har rett . Det ser ut til at det går an å ende opp i en situasjon hvor «de andre» automatisk tar feil, med mindre de støtter opp om våre egne mål. Det er ikke sikkert at vi ønsker en slik automatikk i vår egen tenkning.

På den annen side, så har sikkert flere av oss en del å gå på, slik at vi trygt kan tillate oss å fokusere på det positive uten fare for å etablere en skare vi hele tiden må krige med. Så la Trump vise vei, i hvert fall en del av veien, og la oss skape noen positive tanker i hverdagen.

Smertereduksjon som motivator

Smertebehandling kan i seg selv hjelpe pasienten til å forstå virkningen av hypnosetilstanden og motivere til ytterligere positive endringer.

Hypnoterapi er å gjøre terapi i hypnosetilstanden. Hypnosetilstanden er en oppmerksom og fokusert sinntilstand. Hvis man ikke har opplevd hypnosetilstanden kan det være man er usikker på om man faktisk har latt seg selv hypnotisere. Hypnosetilstanden er jo ikke en en tilstand utenfor oss selv. Det er en iboende evne vi selv har.

Grunnen til at det er en fordel å forstå at man opplever hypnosetilstanden er at man da lettere kan oppleve de fenomener som dette muliggjør. Dette igjen åpner opp for at pasienten skal oppnå det hun ønsker.

For å hjelpe pasienten til å innse at hun opplever hypnosetilstanden er det for eksempel vanlig å la henne oppleve en ubevisst heving av armen dvs. at armen hever seg uten at man tenker nærmere over det. Dette er ikke så merkelig som man kunne tro. I kroppen foregår det hele tiden en mengde ubevisste prosesser. Som vi vet, innebærer bare det å stå oppreist eller gå bortover en ubevisst koordinering av en rekke muskler.

I det siste året har jeg begynt å spesialisere meg på behandling av pasienter som lider av irritabel tarm, eller IBS, som henvises meg fra fastleger og sykehus. Disse pasientene lider ofte av smerter. Vi vet alle at problemer med fordøyelsen kan gi store smerter. Det finnes i dag ikke noen god medisinsk behandling for denne pasientgruppen, annet enn behandling med hormoner og de negative bivirkningene som dette fører med seg. Store forskningsstudier viser at hypnoterapi er en egnet behandlingsform for IBS og er i ferd med å bli en etablert behandlingsmetode for denne gruppen.  Hypnoterapien som brukes i disse studiene er imidlertid ganske enkel. Det kan være årsaken til at disse studiene ofte ikke har så gode resultater når det gjelder smertereduksjon (som om de har det for behandling av IBS som helhet).

Ved å bruke litt mer avanserte metoder blir hypnoterapi en virkningsfull metode også for å redusere smerte for disse pasientene. I den senere tiden har jeg derfor nå begynt å behandle smerten først og bruke dette for å overbevise pasienten om at de opplever hypnosetilstanden. Når pasienten opplever at smerten blir mindre, blir hun motivert til å gå videre og gjøre andre endringer som vil ha positiv innvirkning. Ofte vil pasienten selv foreslå veien videre.

Bryte uønskede mønstre

Våre problemer og strategier for å løse dem henger sammen. Hvis vi begynner å gå fram og tilbake mellom disse kan vi oppleve å havne i en ond sirkel. Det kan det være mer hensiktsmessig å fokusere på nye løsninger.

Uønskede mønstre er å gjenta ting vi egentlig ikke ønsker. Disse mønstrene består av et problem og kompenserende atferd. Problemet er noe vi oppfatter som negativt. Den kompenserende atferden er et forsøk på å veie opp for problemet.

En mann led av fordøyelsesbesvær. Når fordøyelsen fungerte opplevde han nervesmerter i armer og ben. For å bli kvitt smertene spiste han mat som laget forstoppelse. Dette førte til at smertene ble redusert, men også til ubehag som oppblåsthet. Etter en stund ble dette så ubehagelig at han spiste for å få igang fordøyelsen. Deretter oppstod nervesmertene. Det hadde blitt en ond sirkel.

For å bryte ut av en slik sirkel fokuserer vi som regel på problemet og forsøker å forsterke den kompenserende atferden. Det er selvfølgelig ikke noe galt i det – at vi forsøker å endre på ting vi oppfatter som negative i livet. Det er bare det at problemet og den kompenserende atferden ofte forsterker hverandre og skaper redusert livskvalitet.

Den kan isteden være hensiktsmessig å heller fokusere på den kompenserende atferden og forsøke å endre denne. Når vi åpner oss opp for å finne nye løsninger øker vi samtidige våre sjanser til å håndtere problemet mer hensiktsmessig.

Hvis vi bestemmer oss for å prøve nye løsninger må vi være villige til å forsøke ting vi ikke har erfaring med fra før. Det er ikke alltid vi vet hvordan problemet vil bli løst på en bedre måte. Hvis vi klarer å etablere en positiv søken hvor vi etablerer ny erfaring vil vi ofte oppdage at problemet svinner hen og mister sin kraft. Den onde sirkelen har blitt brutt.

Erfaringer fra Unityfestivalen

Det er interessant og givende å veilede en rekke mennesker i rask rekkefølge. Da kan det være godt med en healende klem.

Jeg har akkurat vært til stede på Unity-festivalen. Det er en messe for alternativ behandling, hvor folk får anledning til å prøve forskjellige behandlingsformer.

Søndag, mellom kl. 11 og 16 kom de ca. 10 stykker som ønsket å få informasjon om, eller forsøke hypnoterapi. Selv om jeg godt visste fra før at mennesker har forskjellige personligheter, er i forskjellige situasjoner og har forskjellige mål, så blir dette veldig tydelig når man møter en rekke personer for behandling i rask rekkefølge.

Jeg er først og fremst takknemlig for at folk velger å være så åpne med meg og gi av seg selv. Det er inspirerende å møte mennesker som ønsker å gjøre positive ting.

Det er jo også litt artig å kunne veilede noen som før hadde forsøkt hypnoterapi uten å «komme ned», som det ble sagt. Det bygger opp under yrkesstoltheten.

Men det er ikke å nekte for at det også er slitsomt. Enkelte som kom innom bar på tyngre bører enn andre. Noen ganger kan man ikke si så mye, bare være til stede og lytte. Kanskje stille noen spørsmål.

På slutten kom det inn en annen behandler. Hun jobber som healer. Hun forklarte om healing. Jeg forklarte om hypnoterapi og pekte ut noen likhetspunkter. Da hun gikk gav hun meg en healende klem. Det var godt.

Visualisering av vårt fremtidige jeg

Innenfor hypnosebehandling er det en kjent sak at det er viktig å visualisere sitt fremtidige jeg oppnå det vi ønsker. Jeg fokuserer alltid på dette med mine klienter. En artikkel i BBC tar for seg dette temaet basert på en forskningsstudie og anbefaler at vi ser oss selv både i første person (som om vi selv opplever det) og i tredje person (som at vi ser oss selv oppleve det).

På mange måter må vi alltid velge mellom kortsiktige og langsiktige konsekvenser. Ofte kan det synes lettere å velge umiddelbar tilfredsstillelse. Når vi derimot har en god forankring i vår opplevelse av vårt fremtidige jeg, blir det enklere å fokusere på våre langsiktige mål. Når vi har en følelsesmessig forståelse for det vi trenger å gjøre for å oppnå våre mål blir det lettere. For til syvende og sist er det følelsene vi handler på.

Kraften i å feile

Når vi ønsker å gjøre en endring, kan det være vi opplever tilbakefall. Hvis vi kan erkjenne dette og allikevel fortsette mot det vi ønsker har kommet et godt stykke på vei.

Når vi skal endre uønskede mønstre oppdager vi fort at de som regel er godt innarbeidet. Ofte er vi ikke selv klar over hvor mye. Det kan hende vi oppdager at endring kan være utfordrende. Det er på en måte logisk. Hvis det ikke var et problem, så hadde det jo ikke vært et problem.

Så tilbakefall kan skje, og det skjer. Det kan være at vi igjen spiser for mye eller tar den sigaretten vi ikke skulle ha tatt. Det er viktig å erkjenne at det er en viss mulighet for at vi kan trå feil og igjen begynne å handle på gamle mønstre. Jo før vi erkjenner dette, jo før har vi mulighet til å snu og gå tilbake til vår ønskede handlemåte.

Hvis vi er rede til å erkjenne vårt tilbakefall kan dette bane vei for en dypere forståelse av vårt problem og vårt ønske om endring. Det hjelper ofte ikke særlig å bli sinte på oss selv, det reduserer bare vår egen selvtillit. Isteden kan vi oppnå en dypere innsikt om hva den ønskede endringen vil kreve av oss selv. For de fleste innebærer det en evne til å fortsette mot det ønskede målet, med en økende forståelse for at vi ikke er ufeilbarlige.

På denne måten kan det å feile gi oss ny innsikt i vår egen menneskelighet – vårt ønske om et bedre liv for oss selv og andre, samtidig som vi også har rom til å feile.

 

Hypnose: metode eller sinnstilstand?

Selv om det har vært en viss uenighet opp igjennom om hypnose bør defineres som en metode eller en bevissthetstilstand, så er det bedre å forstå disse tingene som to sider av samme sak. Jeg gir noen synspunkter på fordeler og ulemper med de to måtene å forstå hypnose på. Dette gir en mer helhetlig og rasjonell forståelse. 

For alle ting som innebærer en oppnåelse av noe slag går det an å beskrive det ved enten å beskrive resultatet eller metoden man bruker for å oppnå det. Slik er det også med hypnose. Derfor har hypnose blitt beskrevet både som en metode og en endret bevissthetstilstand. Det er fordeler og ulemper med begge deler. Selv om enkelte gjerne har favorisert den ene eller andre måten å definere hypnose, er mitt poeng her at dette er en generell problemstilling og det det beste er å se på de to måtene å definere hypnose på som to sider av samme sak. Hypnose er altså både en metode og en endret bevissthetstilstand.

Fordelen med å beskrive hypnose som en metode er først og fremst at det da gis en praktisk beskrivelse relatert til den aktuelle problemstilling. Dette kan for eksempel være en beskrivelse av Elman-induksjonen eller hvordan hypnose kan påvirke deler av sentralnervesystemet i smertebehandling.

En ulempe med å kun beskrive hypnose som en metode er at det kan være vanskelig å vite om man opplever hypnose eller ikke. La oss for eksempel si at vi utfører Elman-induksjonen. Det er på ingen måte sikkert at vi kan være sikre på å oppleve hypnose hvis vi ikke vet hva hypnose skal være.

En annen ulempe er at man faktisk kan hypnotisere noen uten selv å ha opplevd hypnose. Dette behøver ikke å være feil i seg selv, men det virker å føre til at enkelt danner ideer om at hypnose er noe unaturlig, noe som igjen kan inspirere til alternative metafysiske forståelser. Ikke noe feil i å skape metafysiske forståelser heller selvfølgelig, men det er bare det at det er så mange måter å gjøre det på, slik at man kan utvikle en viss særhet. Ernest Hilgard ble berømt for sitt arbeid med smertebehandling ved hjelp av hypnose i 1950-årene. Han utviklet en forståelse om at vi under hypnose har en «gjemt observatør». Denne ideen utviklet han videre til å være at alle har en gjemt personlighet, en slags beskyttende engel. Jeg mener dette skjedde fordi han unnlot å studere hypnosetilstanden ved å hypnotisere seg selv eller la andre gjøre det. Han studerte bare hypnose ved å observere andre.

En fordel med å beskrive resultatet er at vi kan lettere bestemme om vi faktisk opplever hypnose. Man kan for eksempel beskrive hypnose som en avslappet og fokusert sinnstilstand, hvor vi finner det lett å fokusere på de tingene vi ønsker, samtidig som vi opplever en kroppslig ro. Mange opplever en tyngde i kroppen, varmefølelse og at svelgerefleksen blir mer aktiv.

En ulempe med å beskrive resultatet av hypnose er at man forsøker å formidle en beskrivelse av noe til noen som ikke har opplevd dette. Det er som å beskrive smaken av sjokolade til noen som aldri har smakt sjokolade. Selv om det går an å beskrive sjokolade som søtt, godt, litt bittert og så videre, så er det selvfølgelig umulig å gi en korrekt beskrivelse uten å faktisk ta en bit.

 

Kunsten å nå målet ved å gå i feil retning

Det kan være letter å initiere endring ved å begynne å gå i feil retning, tilsynelatende vekk fra målet. Dette kan gi oss et større perspektiv og starte en dynamikk som vil hjelpe oss til å oppnå det vi ønsker.

Hvis vi setter oss et mål og hele tiden forestiller oss at det er der framme, om det være seg noe vi ønsker eller ikke ønsker, så er det en fare for at vi aldri vil nå måler. For hvis vi fikserer på målet, vil vi gjerne også fikserer på vår egen situasjon. Det kan bli vanskelig å få til noen form for bevegelse når situasjonen er fastlåst.

For å begynne en endring kan det isteden være en god ide å begynne endringen ved å bevege oss vekk fra målet. Når vi først opplever å kunne endre oss den ene veien, er det som om vi også forstår at vi kan endre oss den andre veien. Vi begynner på en måte vår endring med å gå i feil retning, for deretter å rette oss inn og nå målet.

Milton H. Erickson, berømt psykiater og hypnoterapeut, benyttet ofte dette prinsippet for å skape endring, for eksempel ved å be pasienten om å tenke seg at smerteopplevelsen ble sterkere. Hvis pasienten kunne skape en mer smertefull opplevelse, så ble det også enklere å skape en mindre smertefull opplevelse. Prinsippet er at når vi kan tenke oss at noe blir verre, så kan vi også tenke oss at det blir bedre.

Viktor E. Frankl, nevrolog og psykiater, som overlevde holocaust, etablerte det som kalles logoterapi. Et sentralt element i dette var «paradoksal intensjon». Dette prinsippet ble brukt for å løse opp den negative vekselvirkningen som skapes ved å fokusere på fobien og utvikle symptomet, som igjen forsterker fobien og så videre. Dette prinsippet er det sammen som å begynne i feil ende.

Når vi tillater oss å begynne i feil retning bruker vi vår evne til å se ting i et større perspektiv. Dette vil gi oss et større rom for å finne løsninger på våre utfordringer. Dette prinsippet kan vi bruke på mange områder, ikke bare fobier og smerteopplevelser. Det eneste vi behøver å gjøre er å tenke motsatt og initiere en handling som tilsynelatende tar oss vekk fra målet. Når vi ikke lenger er så fastlåste og fikserte blir det faktisk lettere å utføre det vi ønsker.

Denne teknikken er selvfølgelig ikke ment å brukes som er argument for å forverre vår situasjon på noen som helst måte. Det er selvfølgelig nødvendig å være i kontakt med en dypere, indre intensjon om å få det best mulig. Ikke at det bør være noe problem, vi vil selvfølgelig alltid streve etter å få det bedre for oss selv og de vi er glad i.

Når ytterligere fakta blir en hindring for å handle

Det er en god ide å basere våre valg på fakta som fremkommer i forskningsstudier. Dette kan gi oss en objektiv forståelse av hvor godt en løsning virker. Allikevel kan dette også bli en hemsko for enkelte av oss. Da må vi slutte med faktainnsamlingen og gå til handling. 

Noen ganger er det klart for oss at vi går i et negativt mønster som gir negative utslag. Dette kan for eksempel være at vi spiser for mye, trener for lite eller lider under konsekvensene av en eller annen form for avhengighet.

For å kunne gjøre noe med tingene er det nødvendig å erkjenne hvordan ting er. Det krever at vi oppnår en forståelse av vår egen situasjon. Det er selvfølgelig fornuftig å samle inn fakta i form av forskning. Men når vi har samlet inn nok fakta må vi gå til handling. Det er mange som ikke får til dette. Dette er gjerne mennesker med en høy intellektuell kapasitet og gode evne for læring. De fastner på en måte med å samle inn informasjon og fakta og kommer seg ikke ut i handling. Det er som om de bygger opp en festning av fakta for å slippe smerten av å handle til det beste for seg selv. Det kan virke som om faktainnsamlingen fungerer som en mur mot andre menneskers velmente råd. Faktamuren fungere også for å slippe på indre skam.

Så hva skal vi gjøre? Vi er nødt til å erkjenne at vi bruker masse tid på å samle inn fakta, som sikkert kan være korrekte, men allikevel er unødvendige, istedenfor å sette løsninger ut i livet. Vi må rett og slett innse at flere fakta ikke vil hjelpe oss i vår situasjon. Det eneste vi trenger er én løsning – én løsning som vil fungere for oss. Og så må vi gå for denne løsningen. Det er ikke noen annen måte å gjøre det på. Vi må rett og slett slutte å samle inn en masse informasjon som vi gjør til vår egen og som bygger opp faktamuren rundt vårt eget ego, og heller begynne å lytte til hva andre mennesker har å si om hva som faktisk fungerer.