Kategoriarkiv: Ukategorisert

Hypnose: metode eller sinnstilstand?

Selv om det har vært en viss uenighet opp igjennom om hypnose bør defineres som en metode eller en bevissthetstilstand, så er det bedre å forstå disse tingene som to sider av samme sak. Jeg gir noen synspunkter på fordeler og ulemper med de to måtene å forstå hypnose på. Dette gir en mer helhetlig og rasjonell forståelse. 

For alle ting som innebærer en oppnåelse av noe slag går det an å beskrive det ved enten å beskrive resultatet eller metoden man bruker for å oppnå det. Slik er det også med hypnose. Derfor har hypnose blitt beskrevet både som en metode og en endret bevissthetstilstand. Det er fordeler og ulemper med begge deler. Selv om enkelte gjerne har favorisert den ene eller andre måten å definere hypnose, er mitt poeng her at dette er en generell problemstilling og det det beste er å se på de to måtene å definere hypnose på som to sider av samme sak. Hypnose er altså både en metode og en endret bevissthetstilstand.

Fordelen med å beskrive hypnose som en metode er først og fremst at det da gis en praktisk beskrivelse relatert til den aktuelle problemstilling. Dette kan for eksempel være en beskrivelse av Elman-induksjonen eller hvordan hypnose kan påvirke deler av sentralnervesystemet i smertebehandling.

En ulempe med å kun beskrive hypnose som en metode er at det kan være vanskelig å vite om man opplever hypnose eller ikke. La oss for eksempel si at vi utfører Elman-induksjonen. Det er på ingen måte sikkert at vi kan være sikre på å oppleve hypnose hvis vi ikke vet hva hypnose skal være.

En annen ulempe er at man faktisk kan hypnotisere noen uten selv å ha opplevd hypnose. Dette behøver ikke å være feil i seg selv, men det virker å føre til at enkelt danner ideer om at hypnose er noe unaturlig, noe som igjen kan inspirere til alternative metafysiske forståelser. Ikke noe feil i å skape metafysiske forståelser heller selvfølgelig, men det er bare det at det er så mange måter å gjøre det på, slik at man kan utvikle en viss særhet. Ernest Hilgard ble berømt for sitt arbeid med smertebehandling ved hjelp av hypnose i 1950-årene. Han utviklet en forståelse om at vi under hypnose har en «gjemt observatør». Denne ideen utviklet han videre til å være at alle har en gjemt personlighet, en slags beskyttende engel. Jeg mener dette skjedde fordi han unnlot å studere hypnosetilstanden ved å hypnotisere seg selv eller la andre gjøre det. Han studerte bare hypnose ved å observere andre.

En fordel med å beskrive resultatet er at vi kan lettere bestemme om vi faktisk opplever hypnose. Man kan for eksempel beskrive hypnose som en avslappet og fokusert sinnstilstand, hvor vi finner det lett å fokusere på de tingene vi ønsker, samtidig som vi opplever en kroppslig ro. Mange opplever en tyngde i kroppen, varmefølelse og at svelgerefleksen blir mer aktiv.

En ulempe med å beskrive resultatet av hypnose er at man forsøker å formidle en beskrivelse av noe til noen som ikke har opplevd dette. Det er som å beskrive smaken av sjokolade til noen som aldri har smakt sjokolade. Selv om det går an å beskrive sjokolade som søtt, godt, litt bittert og så videre, så er det selvfølgelig umulig å gi en korrekt beskrivelse uten å faktisk ta en bit.

 

Hypnose heller enn kognitiv metode

Det kan noen ganger være mer hensiktsmessig å gjøre et indre arbeid i vårt følelsesliv enn å bare anvende en metode for hva som er lurt å gjøre eller ikke. Hypnose er egnet for dette.

Det er lett å både gi og få råd om hva vi bør gjøre i den ene eller andre situasjonen, både privat og profesjonelt. Og mange råd er gode og vil fungere på flere områder. Menneskeheten har jo faktisk en god del erfaring om årsak og virkning.

Så vi kan anvende forskjellige metoder i forskjellige situasjoner og det kan være til nytte for oss selv og andre. Allikevel kan det å anvende en spesifikk metode gi en følelse av at vi samtidig begrenser vårt virkeområde, ved at vi kanskje faktisk blir mer ukomfortable på områder der metoden ikke fungerer eller vi ikke har noen metode.

Årsaken til at dette skjer er at når vi bruker en slik metode så bruker vi vår kognitive evne til å styre vårt adferdsmønster. Dette produserer selvfølgelig også en endring i følelseslivet (bare trekk opp munnvikene og kjenn etter), men det kan allikevel oppleves som en ytre påvirkning av vårt indre. Det kan være vi ønsker å oppleve en dypere indre ro og balanse, som ikke etableres ut i fra noe vi gjør eller ikke. Det kan da være mer hensiktsmessig å gjøre et dypere følelsesmessig arbeid, som ikke er så relatert til spesifikke situasjoner, men isteden fokuserer på vår iboende evne til å skape nye følelser i oss selv, som å ganske enkelt kjenne på indre ro og avslapning her og nå.

Hypnose er på mange måter å bruke vår egen evne til å skape ny følelsesmessig innsikt for å håndtere nye og gamle situasjoner på en mer intuitiv måte. Det begynner i oss selv, i vårt eget indre, ikke som en metode vi bare anvender når vi oppfatter å havne i den ene eller andre situasjonen.

Hypnose som sekulær åndelig praksis

Det kan være en brukbar løsning å se på hypnose som et sekulært alternativ til åndelig praksis. 

Opp i igjennom tidene har det blitt etablert mange forskjellige systemer for å sikre et godt liv. Det kan være en god ide å se til disse som en erfaringskilde og inspirasjon for å få en ide om hva som kan virke og  ikke virke for oss. Samtidig må vi ofte forplikte oss til systemet hvis vi skal ha utbytte av det. Det er selvfølgelig en bra ting å ha positiv tilhørighet, men det vil som regel ha en kostnad i form av et stresselement.

For noen år siden deltok jeg på en gudstjeneste i en karismatisk menighet. Jeg ble ganske imponert hvordan presten veiledet forsamlingen inn i transe. Og litt redd. Særlig fordi jeg ikke oppfattet at det ble gitt noen forklaring for hva som ble gjort. Denne frykten ville kanskje ikke oppstå hos en person som er sikker på at denne veiledningen skjedde gjennom høyere makter man har full tillit til.

Men det er som kjent ikke lurt å kaste sten i glasshus. Hypnose hadde jo tidligere et frynsete rykte. Først som en form for viljekontroll. Senere som en leverandør av teit underholdning.  Men la meg kaste et par til allikevel.

Det går selvfølgelig an å kaste hele åndeligheten på båten og ikke bry seg med det i det hele tatt. Problemet er at vi ender da ofte opp med å bli svært materialistiske, og da får vi som kjent aldri nok og finner ingen tilfredsstillelse.

Eller det går an å finne noe mer fornuftig, noe som passer bedre inn i en mer nøktern og vitenskapelig virkelighetsforståelse. Men trebenken kan fort bli hard og litt kjedelig, for å si det sånn. Dessuten er det alltid noe «greier» som kommer med på kjøpet, enten vi vil det eller ikke. Der det er mennesker er det ofte også utfordringer.

La oss si at det vi i utgangspunktet ønsket var å like oss selv for den vi er, og også gi andre muligheten til dette. Da må vi finne nærmere ut hvem vi er. Vi kan selvfølgelig oppnå en hel masse bragder, ikke noe feil med det. Men når bragden er utført og applausen stilner virker det ofte som vi er den samme allikevel.

La oss si at sekulær åndelig praksis er å finne mer ut om oss selv. Hypnose kan hjelpe oss til en slik indre opplevelse, nettopp fordi hypnosetilstanden er en avgrenset oppmerksomhet. Når vi fokuserer innover kommer vi i nærmere kontakt med våre egentlige behov. Da får vi en større forutsetning for å foreta gode valg og vi vil være mer motivert for å gjennomføre dem.

Hypnose er derfor unikt i å tilby en metode for indre oppdagelse, som kan brukes i kombinasjon med alle mulige andre metoder. Når man forstår hypnosetilstanden ville man også gjenkjenne teknikker og bruk av endrede sinnstilstander i andre systemer.

Så kan man kanskje spørre om hypnose til gjøre alt mye lettere. Sannsynligvis ikke. Vi må allikevel være villige gjøre arbeidet som vil skape de resultatene vi ønsker.

Hypnose som en port til riktig meditasjon

I hypnosetilstanden lærer vi også om meditasjonstilstanden, og kan bruke fordypning som en vei for å komme inn i den. Det er viktig å huske på å legge bort klokka og alltid fokusere på velbehag og avslapning.

I dagens samfunn er vi klar over fordelene med meditasjon og oppmerksomhetstrening, både for å slappe av og være i flytsonen. Det fører til mindre stresshormoner, som gagner alle kroppens funksjoner. Riktig meditasjon er også avslappende for sinnet.

Enkelte som forsøker å meditere uten å ha lært det ordentlig, eller kanskje bare har hørt noen enkle instruksjoner uten å ha fått erfaring med selve meditasjonstilstanden, opplever ofte meditasjon som en utfordring. Det blir da vanskelig å sette seg ned og ikke gjøre noen ting og bare vente på at klokken skal gå de bestemte antall minuttene. Selv om dette gir en viss fysisk avslapning, så fører det også ofte til et mentalt stress og sitte der og vente. Så legg bort klokken allerede nå. Meditasjon er ikke en straffeutmåling av selvpining i intetheten.

Siden hypnosetilstanden er svært lik meditasjonstilstanden, lærer jeg ofte klienter å meditere gjennom hypnose. Hypnose er en oppmerksom sinnstilstand med avgrenset fokus. Dette gjøres ganske enkelt ved å knytte meditasjonstilstanden til  fordypningsprosessen i hypnosen. På denne måten vet man hvor man skal og hvordan man skal komme dit. Denne fordypningsprosessen fokuserer også på velbehag og avslapning.

En standard måte å veilede noen inn i hypnosetilstanden er å bruke Elman-induksjon med fordypning. Elman-induksjonen er en meget enkel, selvkorrigerende metode for å gå inn i hypnose. En fordypning jeg ofte bruker er ganske enkelt å veilede klienten til å gå ned en trapp med 10 trinn. Når hun er helt ned sier jeg «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan  i hele kroppen her og nå». Jeg gjør da klienten oppmerksom på at dette er en meditasjonstilstand som hun kan gå inn i senere ved egen hjelp.

Det er denne fordypning som jeg foreslår at klienten bruker for å gå inn i meditasjon. Ofte tar jeg klienten ut av hypnose og lar henne gå tilbake selv ved å forestille seg å gå ned den trappen. Trappen er blir veien inn i meditasjonstilstanden. Når man vet hvor man skal og hvordan man skal komme dit, så blir det hele meget enklere.

Det er verdt å gjenta at meditasjonen må være avslappet og behagelig. Før vi oppnår dette kan det godt være at vi må være villige til å gå igjennom et lag av stress og bekymring i sinnet på vei ned, for å så gi slipp på det. Antall minutter vi mediterer er fullstendig irrelevant. Det hender man hører mennesker skryte av at de mediterer så så mye. De er forvirret med hensyn til meditasjon. Det er sant at man i meditasjon kan oppnå visse indre opplevelser, men disse er ikke særlig viktige i seg selv, så vi behøver ikke å tenke særlig på dem.

Til slutt, den evindelige dørstokkmila gjelder også for meditasjon. Hvis vi skal meditere er vi nødt til å slutte å gjøre akkurat det vi holder på med og seg oss ned med oss selv her og nå. Det er akkurat så enkelt, og så vanskelig. Husk å alltid avslutte meditasjonen mens den er behagelig, ellers blir det bare vanskeligere å tre over dørstokkmila neste gang.

I anledning kvinnedagen

Jeg har ikke tenkt å diskutere sosiale rettigheter eller likelønn eller kvinnesak for den saks skyld. Jeg har heller ikke tenkt til å si noe om at mange kvinner er meget dyktige i arbeidslivet. Jeg ønsker bare å si litt av noe jeg selv har lyst til å si om kvinner.

Først vil jeg gjerne peke på noe som kvinner ofte ønsker mer enn menn. De ønsker ganske enkelt å være ønsket. At noen vil ha dem. De ønsker ikke en «snill» person som aldri tar noe initiativ eller som bare håper han får det han vil hvis han bare er snill nok. De ønsker noen som tar initiativ til å ta dem med på og dele opplevelser. De ønsker noen som vil ha dem slik at de kjenner at det er sant. De ønsker å bli sett på og bli tatt på og bli snakket til og tenkt på. Det handler om å skape og dele sanseopplevelser.

Hypnoterapi handler selvfølgelig ikke om å skape sanseopplevelser i denne forstand. Men det handler om å bli sett. Det handler om bli snakket med og det handler om å være i følelsesmessig kontakt. Det er kanskje derfor kvinner ofte er flinkere til å gjøre dypere følelsesarbeid enn menn. Det er en kjent sak at kvinner legger merke til forandringer, som for eksempel at man har klipt seg eller om det er noe på innsiden. De er rett og slett mer observante og skaper større indre opplevelser av sine observasjoner.

Og så er de mødre. Uten mødre ville vi hatt liten sjans til å greie oss i verden. Det hender jeg treffer mennesker som har hatt mødre som dessverre ikke har fungert godt nok. Det setter sine spor.  Det hender også at jeg snakker med mødre som syns de selv har sviktet. De tar det alle svært tungt, selv om de kanskje ikke har sviktet så mye som de tenker.

Selv har jeg fått god hjelp fra mange kvinner, fra min mor, fra en matematikklærer på ungdomsskolen, fra en rektor på videregående skole, fra min nåværende kjæreste, fra en dame i London som jeg bruker for å følge opp mitt terapiarbeide og sikkert mange fler også.

To mennesker i dagen

Ettersom vi blir eldre blir vi ofte mer opptatt av å gi positive ting tilbake til andre. I dag har jeg møtt et par slike mennesker. Den ene med et ønske om å lage et seminar for å gi andre mulighet til å møte kjente personer innenfor sitt fagfelt . Den andre personen ønsket å hjelpe meg på mitt.

Siden det virker å være slik, at vi ønsker å gi til andre etterhvert som vi blir eldre, kan det sikkert være lurt å begynne litt før vi blir så altfor gamle. Det jo ingen garanti for at vi vil være klare i hodet og ha ressurser når den tid kommer. Jeg anbefaler å begynne nå, mens vi enda er ved våre fulle fem og er i full vigør. Det er jo ikke nødvendig å gi bort alt vi har eller bruke all tid på å hjelpe andre. Men det kan være lurt å lage en start på noe som vil bli et naturlig ønske ettersom vi blir eldre.

Pekeleke

Vi peker på andre for å overbevise dem

Vi peker på andre når det er deres skyld

Vi peker på oss selv når vi har rett

Vi peker på oss selv når vi har feil

Vi peker mot himmelen for å forklare hvorfor ting skjer

Vi peker mot helvetet for å  forklare hvorfor ting skjer

Vi peker mot sinnet og lar det være

Ivareta meg selv eller de andre – hva gir suksess?

Det gjelder å finne en balanse mellom å hjelpe oss selv, hjelpe andre og sette pris på livets gleder. Vi kan gjøre litt forskjellig for å finne den balansen.

Jeg vil gjerne først si at jeg kan ikke måle andres lykke. Det må vi alle gjøre selv. Allikevel tillater jeg meg å få inntrykk av noen lykkes mer enn andre og jeg ønsker å fortelle om det. Med å lykkes mener jeg her å oppnå det vi måtte ønske.

Det er selvfølgelig mange egenskaper og variable som bestemmer om en person vil «lykkes», men her har jeg tenkt å si noe forenklede karaktertyper:

akt5_smallHedonisten: En som søker å få umiddelbar tilfredsstillelse i det meste av livets situasjoner. Når han føler ubehag går han ut av situasjonen.

 

DSC_0624Planleggeren: En som planlegger livet sitt metodisk, tøys og moro settes til side fordi det understøtter ikke planen. Han ønsker ganske enkelt å oppnå det han ønsker.

 

The Eternal Flame of Peace

Hjelperen: Har funnet ut at «det å gi er å få». Han tenker lite på egne behov, stiller alltid opp for andre og liker seg selv best når han hjelper noen. Et typisk eksempel er den idealistiske helsearbeideren.

Vi kan selvfølgelig kjenne oss litt igjen i alle, men enkelte vil ha mer tyngde i en karaktertype enn de andre.

Det kan virke som som Planleggeren gjør det best. Han tenker langsiktig og bruker ressursene sine nøysomt, med tanke på å oppnå sitt mål. Han er i stand til å se sin egen framgang og til å benytte seg av muligheter som åpner seg for han. Han kan ha vanskeligheter med å moro seg og forstå at vi kan ikke bare jobbe, vi må ha det gøy også.

Hedonisten er minst skikket til å oppnå det han ønsker, kanskje mest fordi han hele tiden søker dit det behager han. Hvis noe ikke behager han blir han unnvikende og går en annen vei. Han kan på mange måter få sett mye, for han tillater seg nye opplevelser, men mangler en evne til å stå i motgang med mindre han er nødt til det, men derfor blir han også et offer fordi han er nødt til det.

Hjelperen virker å have sånn midt i mellom. Hjelperen søker til personer han kan hjelpe.  Å hjelpe gir oss fri fra oss selv og det er klart at det å hjelpe andre gir mening. Å hjelpe gir også en viss maktfølelse fordi man er i kontakt med personer som er svakere enn en selv. Men ofte kan hjelperen glemme at han også trenger hjelp. Han kan bli så vant til å hjelpe at han ikke ser at han selv trenger hjelp, eller at han ikke har tid eller at det å hjelpe seg selv ikke lenger gir mening.

Så kanskje vi kan forsøke å kombinere disse rollene. Vi behøver ikke å lage en fast kombinasjon, det kan fungere like greit å gå litt ut og inn av dem. Når vi gjør det er det lettere å få perspektiv enn når vi søker å etablere en ideell, men utopisk, sammensetning.

Det ender på mange måter opp i å være oppmerksomme på hva vi holder på med og være villige til å endre våre innstillinger og holdninger. Vi kan kjenne på kjødets lyst, vi kan legge planer, vi kan aktivere vårt altruistiske hjerte.

Fysiske representasjoner av indre forandringsprosesser

Psykomotorisk arbeid er nyttig for å representere og styre indre prosesser for å søke løsning på utfordringer.

Vi kan tenke alle mulige tanker. Det finnes et utall av forskjellige følelser og sinnsstemninger. Når vi søker en forandring til det bedre, så tror vi gjerne ikke at vi har oppnådd det før vi får se det.

De fleste av våre kroppsfunksjoner styres av ubevisste prosesser. Vår bevissthet er egentlig ganske så begrenset, selv om den av og til føles meget aktiv. Vi kan tenke på det ene eller eller det andre, men vi tenker jo ikke på hvordan vi skal styre prosessene i kroppen vår.

Bare å tenke en tanke er ikke forandring. For at noe skal oppleves som en forandring må det synke ned i oss. Vi må få en følelse av at det har blitt en del av oss. En følelse av at det har skjedd en forandring.

Det er derfor ofte hensiktsmessig å gjøre psykomotorisk arbeid. Dette er arbeid hvor vi midlertidig overlater styringen av en finger eller en arm til mer ubevisste prosesser. Fullførelsen av en slik bevegelse vil da også samsvare med fullførelsen av noe i dypet av oss selv. Noe som innebærer en forandring.

Akkurat det å la vårt ubevisste påvirke bevegelser som vi vanligvis forbinder med bevisste bevegelser kan være litt uvant i starten. Det kan hjelpe å kjenne på lettheten i bevegelsen og hvordan det motiverer til mer bevegelse. Det kan også hjelpe og tenke på at vi også til en stor grad beveger lemmene våre ubevisst, for eksempel når vi går eller gjør andre komplekse bevegelser, som for eksempel å spille et instrument.

Et eksempel på en slik bevegelse kan for eksempel være å gjøre følgende, som vanlig  ved å først gå inn i transe.

Først tenker vi på noe vi ønsker å forbedre og vi tenker at vår høyre arm hever seg mens dette blir klarere og klarere for oss. Når den høyre armen peker rett fram i luften er det klart hva vi ønsker å gjøre noe med.

Deretter kan vi tenke at vår venstre arm hever seg mens vi avslappet tenker på ressurser vi har for å løse vår utfordring. Vi behøver ikke finne en løsning for at armen skal heve seg, det holder med å erkjenne at vi har ressurser til å løse utfordringer, slik vi har løst utfordringer før.

Når både den venstre og den høre armen peker framover, kan vi la vårt ønske om å anvende våre ressurser til å løse vår utfordring vise seg ved at vår venstre og høyre arm trekkes mot hverandre. Vi ganske enkelt ønsker å bruke våre ressurser til å løse våre utfordringer og lar dette vise seg ved at høyre og venstre arm trekkes mot hverandre. Vi tenker oss at når de treffes, så har vi en indre forståelse av hvordan vi skal gjøre det, uten at vi kanskje akkurat nå vet måten det vil bli gjort på.

Den fantastiske hypnosen

Hypnose er en fascinert tilstand med begrenset oppmerksomhet. På mange måter lik det vi opplever når vi er på kino eller leser en god bok som engasjerer oss.

Det er mange måter å gå inn i transe på, men den enkleste måten å gjøre det på er å bruke Elman-induksjonen, som fokuserer på en gradvis avslapning av kropp og sinn, samt en serie med tester for å overbevise om at det er tilfelle at vi er så behagelig avslappet.

Det er bare én ting som står i veien for å gå inn i transe, det er frykt. Hvis vi føler frykt kan vi ikke gå inn i transe for å få dyp kontakt med vårt indre følelsesliv for å gjøre de endringer vi ønsker å gjøre.

Hvis vi føler frykt tenker vi bare på en av to ting, enten kjempe eller flykte. Det går ikke an å gjøre hypnoterapi hvis man føler frykt. Det er selvfølgelig grader av å føle frykt, fra panikk til lett bekymring. Hvis vi bare er litt bekymret for å gå inn i transe fordi det er noe vi ikke har gjort før, så kan det godt være mulig å la den stemmen få lov til å fortelle litt mer om den frykten.

Hvis vi føler at det kan være litt skummelt å bli veiledet inn i en sinntilstand som vi ikke har opplevd før, så kan det jo være det. Men det kan også være som med andre litt skumle ting, at de viser seg å ikke være så skumle allikevel, når vi først forstår hva det dreier seg om.

Men for all det, hvis vi på ingen måte ønsker å gå inn i transe, så bør vi også føle oss trygge på at vi ikke behøver å gjøre det. Det er ganske enkelt. Det er bare å holde fast ved det normale stressnivået vi føler i hverdagen.

Men hvis vi tillater oss selv å bli veiledet inn i en slik avslappet og oppmerksom sinnstilstand, så kan vi også vite at vi har de ressursene vi trenger for å gi slipp på våre negative bekymringene og gjøre noe med de positive.